KAPITTEL 8 

NY-HELLESUND BLE PÅ 1700-TALLET SØGNES 

HANDELS- OG FINANSSENTRUM

Handelsvirksomheten i Ny-Hellesund på 1600-tallet

Handelsvirksomheten i Ny-Hellesund ble mindre etter at Christianssands borgere fikk privilegier etter etableringen av Christiansand i 1641
  

Tollregnskaper for årene 1612-1620 viser at det årlig kom gjennomsnittlig 46 fartøy til Søgne for å hente trelast. De fleste var hollandske, men det var også en del engelske. Mange hentet trelasten på fastlandet, men noen trevarer, særlig bjørkeved, ble fraktet til Ny-Hellesund og lastet ombord i fartøyene der. I årene 1621/22 ble 42 fartøy innklarert til Ny-Hellesund. Fartøyene var på 10-50 lester. På våren og forsommeren 1630 ble det lastet 11 fartøy på til sammen 188 lester i Ny-Hellesund, mens det i samme tidsrom bare ble lastet tre fartøy på til sammen 70 lester andre steder i Søgne. De lastet mest trelast og stein, men tok også en del hummer og laks. I tillegg til disse registrerte fartøyene, var det en del ulovlig eksport fra lokale bondehandelsmenn. Disse solgte enten gjennom mellommenn eller direkte til utenlandske kjøpmenn. Dette var ulovlig fordi staten skulle ha utførselstoll av tømmer og ha kontroll med at skipstømmer ikke ble solgt til en fiendtlig nasjon.
  

Ny-Hellesund var en ettertraktet havn av flere grunner. Man kunne seile inn i den uansett hva slags vind det var. Havnen var også bedre egnet enn Christianssand dersom man skulle ligge og vente på den gunstigste vind når f.eks. England var reisemålet. Christianssand fikk bystatus i 1641. 

To år senere fikk noen innbyggere de privilegier. . Da ble konkurransen mellom Christianssand og Ny-Hellesund skjerpet. Borgerne i Christianssand mente at eksporten i uthavnen måtte stoppes. Ny-Hellesund ble blant annet beskyldt for å handle med forbudt eikelast som ble smuglet ut av hollandske skippere. 

 Lensherre Jørgen Bjelke var enig i påstanden og støttet borgernes krav. Trafikken ble deretter liten - bare 1-2 fartøy pr. år - og det var ikke grunnlag for noen tollstasjon. Privilegiene ble forbedret flere ganger, og i 1662 ble det i tilknytning til dette blant annet bestemt at alle lasteplasser mellom Tånes i Søgne og Kalvild ved Lillesand skulle nedlegges. 

Det ble dermed forbudt å bruke Ny-Hellesund som lasteplass. Mandal var nærmeste ladested hvor det fortsatt ble tillatt å laste. Formelt varte dette forbudet til 1768, men det ble ikke overholdt.

Til tross for forbudet vokste Ny-Hellesund på 1700-tallet til å bli Søgnes handels- og finanssentrum. . Aktivitetene i uthavnen førte til at antall innbyggere økte fra omkring 30 til 113 personer fra 1700 til 1801.

Oppgangen startet med en innvandrer som i 1698 fikk kongelig bevilling til å drive gjestgiveri

Johan Langenfeldt (1660-1721) og hans kone Kristen Hansdatter Holst (1662-1737) kom til Ny-Hellesund i 1698.

De 30 innbyggerne der var strandsittere - personer som ikke eide grunnen husenes deres stod på. Strandsittere var nederst på rangstigen i samfunnet. Dette hadde blant annet den konsekvens at de måtte sitte bakerst i kirken. De som bodde på Monsøya, festet hustomtene av Årosbøndene, og de som bodde på Helgøya og Kapelløya, festet tomtene av sognepresten. Johan Langenfeldt kom til Mandal fra Hamburg i begynnelsen av 1680-årene og giftet seg med datteren til tollbetjent Hans Jensen Holst. Han ville ikke finne seg i å sitte bakerst i kirken. Han var tidligere skipper på egen skute, hadde seilt fram og tilbake mellom Norge og kontinentet i flere år før han fikk kongelig bevilling i 1694 til å drive gjestgiveri i Skjernesund. I 1698 fikk han kongelig bevilling til å drive gjestgiveri i Bestemorhola på Kapelløya i Ny-Hellesund. Han og Kirsten var arbeidsomme og dyktige og hadde gode inntekter.

Med gaver og egen innelukket familiestol 

ble strandsitter-stemplet fjernet

For ikke å bli behandlet som strandsittere etablerte Johan og Kirsten et nært forhold til sogneprest Henrik Marcussen Reymert (1633-1713) og ga betydelige gaver til Søgne Gamle Kirke. Dette medvirket til at de i 1706 fikk anledning til å bekoste en egen innelukket kirkestol for Langfeldt-slekten med plass til 12 personer. Den ble plassert nede i kirkeskipet. I 1726 ble den flyttet opp på galleriet og plassert der den står i dag med "Susana Salig Nicolai Langefeldt" skrevet med forgylte bokstaver i galleriets front. "Susana" er Johan og Kirstens svigerdatter Susanne Olsdatter Kielland (1690-1765) som var gift med deres sønn Nicolay Langefeldt (1684-1743).

    Johan og Kirsten ble gravlagt under gulvet ved hovedinngangen til kirken. Kirken var da noe kortere enn i dag. De ble derfor antagelig gravlagt på høyde med det tredje vinduet fra døren mellom kirken og våpenhuset. Ved restaureringen i 1953-57 ble gulvet i midtgangen tatt opp og restene av de gravlagte ble fjernet og lagt i en fellesgrav på kirkegården.

Mye penger ble tjent på eksport av hummer og 

trelast, los- og gjestgiverivirksomhet

Etter at Johan Langenfeldt og Kirsten Hansdatter Holst i 1706 hadde bekostet Langfeldt-stolen, ble det flere vanskelige år for dem under den Store Nordiske Krig (1700-1721). Det var lite trafikk i Ny-Hellesund og høye skatter som skulle brukes til krigføringen. Sønnen Nicolay klarte seg imidlertid bra. I 1708 ble han godkjent som styrmann i Marinen. Han var tidlig i utenlandsfart, startet handelsvirksomhet, drev losvirksomhet og berget skip. Etter Johans død i 1721 drev Susanne og Nicolay gjestgiveriet i Bestemorhola videre uten kongelig bevilling.
     På alt dette tjente de godt og fikk gode kontakter. I 1721 ble Nicolay den første losoldermann i Ny-Hellesund. I 1724 ble han borger til Christiansand, og i 1738 bygde han seg stort hus i Gyldenløvesgate 1a i Kristiansand.

Nicolay og Susanne ga også betydelige gaver til kirken og etablerte et nært forhold til sogneprestene Thorn Sørensens Schive (1680-1738) og Daniel Sørensen Schive (1707-1769). Susannes slekt hadde fra før et nært forhold til Søgne Gamle Kirke. Hun var oldebarn til Nils Olsen Faaberg (1601-1678) som var sogneprest i Søgne Gamle Kirke fra 1622 til 1678. Susannes far var Ole Mortensen Rosseland, og hans søster, Susanne Mortensdatter, var gift med sogneprest Henrik Marcussen Reymert.

      I begynnelsen av 1730-årene fikk Nicolay bygd to hummerhukkerter "St. Piter" og "Sandflye".
Disse gikk i en årrekke i pendeltrafikk til Holland med 4000 til 4500 hummer. Hummereksporten og økt eksport av trelast samt annen handelsvirksomhet, førte til at Nicolay og hans sønner Ole, Giert og Søren hadde gode inntekter.
      Etter at Nicolay Langefeldt ble losoldermann i 1721 var det alltid en Langfeldt eller en som var inngiftet i Langfeldt-slekten, som var losoldermann. Losoldermannen var den øverste myndighet i Ny-Hellesund. Var det problemer av rettslig karakter, samarbeidet losoldermannen sikkert godt med Ommund Olsen Kielland. Han var lensmann i mange år og bror til Nicolay Langefeldts kone Susanne.
      Sjøtrafikken var viktig for alle i Søgne. Manglende eller dårlige veier førte til at folk reiste sjøveien. Det gjaldt også konger og andre myndighetspersoner. I 1704 spiste kong Fredrik IV middag hos Johan Langenfeldt og Kirsten Hansdatter Holst. I 1733 var det losoldermann Nicolay Langefeldt som skaffe nye "rorskarer" da kong Christian VI var på en fransk visitt i Ny-Hellesund der gjestgiveriet fungerte som skysstasjon.
      De som skulle over til England, lå ofte i Ny-Hellesund havn og ventet på riktig vind. Andre brukte den gode havnen som nødhavn når det var dårlig vær. Det gjorde blant andre Tordenskjold i 1713.

Innvandrersønnen bekostet eget gravkammer for sin slekt

Nicolay og Susanne ga også betydelige gaver til kirken og etablerte et nært forhold til sogneprestene Thorn Sørensens Schive (1680-1738) og Daniel Sørensen Schive (1707-1769). Susannes slekt hadde fra før et nært forhold til Søgne Gamle Kirke. Hun var oldebarn til Nils Olsen Faaberg (1601-1678) som var sogneprest i Søgne Gamle Kirke fra 1622 til 1678. Susannes far var Ole Mortensen Rosseland, og hans søster, Susanne Mortensdatter, var gift med sogneprest Henrik Marcussen Reymert.

I 1742 ¬ - ett år før sin død¬ - bekostet Nicolay Langefeldt og sogneprest Daniel Sørensen Schive kirkens sakristi med gravkammer under - et gravkammer som skulle være Langfeldt-slektens gravsted. Dette ble protokollert på høsttinget 12. november 1742 i Høllens Tingstue:

"Giøres hermed vitterlig at Monsjeur Nicolay Langefeldt boende i Hellesund, Borger til Christiansand, haver bekostet Halvparten av Sygne Hoved Kirkes nye opbyggede Sacristi, saa og halvparten udi den derunder murede Begraveleskielder for der at have nyde og beholde for sin Kjæreste, Børn og Efterkommere frii Begravelses Eiendele.
Thi gives Monsjeur Langfeldt dette til Beviis for den Efterkommende Tid om sin lovlige Adkomst til bemeldte Begravelse saa og til vedvarende minde for hans raisonable gjorde omkostning til før benevnte Kirkes Sacristies Fuldfærdigelse til Guds Ære og Menighedens nytte. Gud give mange vilde til vor Kirkes Hus Ziir og Forbedring efterfølge ham.
Skrevet Sygne Præste Gaard den 18de Augusti 1742 under min Haand og hostrygte Signet.
D.S. Schive (Segl) "

Nicolays kiste var den første som ble plassert i kjelleren. Fram til 1802 kom det ytterligere 11 kister der. De 11 som fikk det privilegiet å bli plassert der, var alle i Langfeldt-slekten eller inngiftet i den. Det var de mest vellykkede innenfor slekten som fikk anledning til bli gravlagt der. I 1802 kom det en lov som ikke tillot gravleggelse i kirken.

Kontakten med de høye på rangstigen var viktig

En nettverk med innflytelsesrike personer var den gang som i dag, viktig for personer med ambisjoner. Nicolays og Susannes barn, svigerbarn og barnebarn fortsatte derfor å pleie kontakten med prestefamiliene. I årene 1741 til 1794 var de faddere for flere av sogneprestene Daniel Schives, Jacob Nielsen Hounts og Anders Friedrichsens barn. Fadderrollen var gjensidig. De to førstnevnte sogneprestene var faddere for flere av Nicolay og Susannes barnebarn.

Langfeldt-slekten finansierte mange prosjekter i Søgne

I 1748 - 5 år etter Nicolays død - hadde flere i Langfeldt-slekten så mye kapital at de startet utlånsvirksomhet mot pantesikkerhet i eiendommer i Søgne. Dette var før det fantes banker i Norge.

I årene 1748 til 1763 lånte Nicolays enke Susanne ut 203 riksdaler mot pant i blant annet 1/8 av øya Okse, 1/2 av bruk nr. 2 på Amfenes, en eiendom på Ålo, og bruk nr. 7 Odden på Kapelløya.

I årene 1748 til 1767 lånte Nicolays sønn Ole ut 381 riksdaler mot pant i følgende eiendommer: bruk nr. 9 Østre Berge, bruk nr. 28 Gammelstranda på Monsøya, bruk nr.1 Åloneset på Ålo og to eiendommer på Åros.

I årene 1751 til sin død i 1789 lånte Nicolays sønn Giert ut 2152 riksdaler mot pant i bruk nr. 2 på Amfenes, bruk nr. 7 Møgehola på Monsøya, eiendom i Dvalås, Høllen, Romsvika, Søvika, på Eik, Holmen, Leire, Lone, Lunde, Sangvik, Stausland, Tråne og Ytre Hellersøya. Dessuten lånte han ut mot pant i løpenr. 57 i Våje i Oddernes.

Gierts kone Anne levde i uskiftet bo til hun døde. Hun fortsatte utlånsvirksomheten, og fra 1789 til hun døde i 1800 lånte hun ut 3077 riksdaler mot pant i Det Kgl. Privilegerte Gjestgiveri på Kapelløya og bruk nr. 1 Stokkelands-Øygarden, i eiendom på Ormestad, Sangvik, Skarpøya, Stausland, Tangvall, Tofteland, Lone, tre eiendommer på Eik, to eiendommer på Ålo og to eiendommer på Åros. Dessuten lånte Anne ut mot pant i en eiendom i Røyseland i Harkmark.
I booppgjøret etter Anne i 1801 var det 22 debitorer med gjeld fra 20 til 499 riksdaler mot pantebrev og 97 debitorer med gjeld fra 1 til 152 riksdaler uten pantebrev.

I årene 1764 til 1785 lånte Nicolays sønn Søren ut 724 riksdaler mot pant i følgende eiendommer i Ny-Hellesund: bruk. nr. 7 Møgehola, bruk nr. 27 Hellesbo og to andre eiendommer på Monsøya samt bruk nr. 7 Odden på Kapelløya. Videre lånte han ut mot pant i eiendom på Børøya, Herøya, Vestre Try og Åros.

     Til sammen ble det lånt ut 6537 riksdaler til de nevnte 51 eiendommene hvorav 9 var i Ny-Hellesund, 40 andre steder i Søgne, og 2 eiendommer lå utenfor Søgne. Den vanligste utlånsrenten var 4%. En ku kostet i 1720 ca. 1 ½ riksdaler. Gjenomsnittsprisen ved auksjon av 48 kuer på kronprinsparets gård Skaugum i 2010 var kr. 17.800 pr. ku. Dette viser at slektens utlån kunne brukes til betydelige investeringer i Søgne.

     Nicolays og Susannes svigersønn Gunder Rasmussen Falck, gift med deres datter Marie og gjestgiver på Det Kongelig privilegerte gjestgiveri, drev også utlånsvirksomhet. Det samme gjorde svigersønnen Lars Jacobsen Waager som var gift med Marie etter Gunders død.

Innvandrerens barnebarn levde som konger i Ny-Hellesund

Brødrene Ole, Giert og Søren Langefeldt og deres barn videreførte og utvidet sine foreldres virksomhet i andre halvdel av 1700-tallet. De hadde partsrederier for 2 brigger, 2 hummerhukkerter, 1 brigantine, 2 galeaser og 1 slupp. Med disse eksporterte de trelast, hummer og andre varer og importerte varer til Norge. De drev handels- og gjestgiverivirksomhet i Ny-Hellesund og berget og reparerte seilskuter. De hadde inntekter på utlånsvirksomhet og av fortøyningsfester og bygde seg nye, fine hus i Ny-Hellesund. 

 De fikk borgerbrev til Christiansand og irriterte byens borgerråd ved at de ikke fulgte de forpliktelser som dette medførte. De levde som konger, skrev Sverre Steen i Kristiansands historie. Og på den tiden kunne konger tillate seg litt av hvert. Kulturforskjellen mellom deres miljø og miljøet på fastlandet var stor. Dette og det at Langfeldtene ikke "ga i dørene" når låntakere misligholdt lånebetingelsene, gjorde ikke Langfeldtene populære på fastlandet i Søgne.

Gjennom sin finans-, handels-, rederi-, los og gjestgiverivirksomhet, nære kontakt med kirken og ellers brede kontaktnett i inn og utland, fikk Langfeldtene stor innflytelse på det som skjedde i Ny-Hellesund.
      Seilskute-, handels- og gjestgiverivirksomheten preget havnen både sommer og vinter. Trafikken førte til at Ny-Hellesund i 1796 fikk den første fast ansatte toller i Søgne. Det var heller ikke tilfeldig at Ny-Hellesund i 1825 fikk den første faste skole i Søgne. Allerede i 1775 hadde Giert Nicolaisen Langefeldt og hans svoger Lars Jacobsen Waager på et møte med amtmann Peter Holm, stiftprost Friedlieb og sogneprest Jacob Nielsen Hount, sagt seg villig til å betale 5 Riksdaler årlig for kost og losji til den "omgaaende Skole-Holder".

Innbyggertallet i Ny-Hellesund økte som nevnt til 113 innbyggerne i 1801. Disse var fordelt på 18 husholdninger. Av husfedrene i disse husholdningene var ni enten gjestgiver, borger til Kristiansand, reder, skipper, styrmann, pengeutlåner eller toller. Videre var det 8 husfedre som enten var los, fisker, matros, eller skomaker. I tillegg var de en huskone i dagleie som hadde egen husholdning.

Under Napleonskrigene begynte nedturen

Ny-Hellesunds posisjon som Søgnes handels- og finanssentrum forsvant med de vanskelige årene under Napoleonskrigene. Den militære skjærgårdsflåte og kaperskip preget Ny-Hellesund havn.

Det tok mange år før det ble livlig sivil virksomhet i havnen igjen. Først i 1830-årene kom losenes inntekter opp på 1805-nivå. Etter at Norges første bank - Norges Bank - ble etablert i 1816, ble låneopptak hos privatpersoner etter hvert mindre aktuelt. Selv om losoldermannen fortsatt var en person tilnyttet Langfeldt-slekten, var slektens dominerende posisjon i Ny-Hellesund over. I den videre utvikling preget slektene Reymert, Falck og flere andre både seilskute-, handels- og gjestgiverivirksomheten sterkere enn på 1700-tallet.