KAPITTEL 36
PÅ 1900-TALLET KOM DET VEIER PÅ MONSØYA, MEN IKKE BRO TIL FASTLANDET
Sjøen er ikke bare bindeleddet mellom Helgøya, Kapelløya og Monsøya. Øyene er mange steder så ufremkommelige at det ofte er enklere å ta båt fra en del av en øy til en annen del av samme øy. Fra gammelt av er det stier som går på kryss og tvers. Noen av disse er etter hvert blitt steinsatt og er sjarmerende for turister å rusle på om sommeren, men de egner seg ikke for fastboende som har dårlig tid og mye å bære. Etter hvert som veiene på fastlandet ble bedre, var det derfor naturlig at øyfolket vurderte hvordan de kunne forbedre fremkomstmulighetene på øyene.
Det eldste skriftlige dokument om veiplaner i Ny-Hellesund er fra 1904. Det var Edvard Johansen på Dalodden, bror til statsminister Abraham Berge, som i 1904 søkte kommunen om bidrag til å anlegge vei over Monsøya. Han formidlet dermed ønskene til spesielt kvinnene i uthavna. De ønsket lettere adkomst inn over øya for bedre tilgang til jordteiger, skog og naboer, men også for å kunne komme til fastlandet over Springdansen. Isen kunne være et hinder vinterstid når bukter og viker frøs til, og mellom Krossnes på fastlandet og Monsøya er det ofte sterk strøm der sjøen sjelden fryser til med fastis.
I 1907 bevilget Søgne herredsstyre 1100 kroner til veien under forutsetning av at det ble ferdig i 1910. Det ble den ikke, og utsettelse ble gitt. I et utkast ifra 1908 i et brev funnet i St. Olavs Strand har følgende ordlyd:
"Til Søgne og Grebstad Herredstyre
Undertegnede Invaanere i Hellesund tillader sig i ærbødighed at rette følgende Spørsmaal til det ærede Herredstyre i anledning det prosjekterte Veianleg hersteds:
1 ste. Vedstaar Herredstyret det bevilgede beløp?
2 dre. Kan en her paa Stedet med Veianlæg fuldt kyndig Mand ansættes som Opsynsmand?
Som Garanti for de tegnede Bidrag saavelsom til manglende Beløp til Anlæggets Fuldførelse, stiller vi os Undertegnede in Solidum.
Ny Hellesund 9.de Mai 1908."
Kvinnene samlet inn penger til vei over Monsøya
Kvinnene ser ut til å ha vært de sterkeste forkjempere for vei. Det er ikke så underlig. De var mer på øyene enn mennene. Om sommeren gikk mange kvinner daglig ut på beitemarkene for å melke kyrne. Det var derfor naturlig at veispørsmålet ble diskutert av de samarbeidende misjonsforeninger. På et av de forberedende møter for den årlige basaren ble spørsmålet om å samle inn penger til en vei over Monsøya tatt opp. Det var her behovet var størst. Oppslutningen ble stor, basarer ble arrangert til formålet, og mange penger kom inn.
Arbeidet på veien tok til i 1912. Tre år senere var veien ferdig fra dampskipsbryggen - nå Vilhelm Krags brygge – og tvers over øya til Mølls gård på bruk nr. 9 Myra og videre til Vrageviga merket med heltrukken blå strek på kartet ovenfor) i en bredde av 2 meter, 1220 meter lang og kostet 3200 kroner. Da ble det stor fest. Cathrine Marie Iversen (gift Langfeldt) laget en sang i den anledning:
Veisangen
Melodi: Å kjøre vatn, å kjøre ved
Vår vei er ferdig, hurra, hurra!
Vi jubler alle av hjertet!
Og mange takk skal kommunen ha,
som ga oss det vi begjærte!
Og murer Kristiansen måtte til
for å få veien så slett og fin
helt inn til Møll, kom, se det sjøl:
Vi springer fort inn til Myra!
Vi springer fort inn til Myra!
Senere ble veien også ført bort til bruk nr. 42 Solheim, og veien fra Vilhelm Krags brygge og opp til Skolehuset ble lagt om.
Fra en øyvandring i 1997 på veien mellom Vilhelm Krags brygge og bruk nr. 42 Solheim
Mye av dette veinettet brukes den dag i dag
og forteller om vakkert steinarbeid og naturvennlig veiframføring. Det skal ha
vært finske anleggsslusker som i forbindelse med oppdrag på garveriet i
Kristiansand, laget veien.
Kommunen ville ikke vedlikeholde veien
Hellesundsfolket var imidlertid oppgitt over at kommunen ikke ville påta seg vedlikeholdsansvar for veinettet på Monsøya. Det toppet seg i 1954 med brev til kommunen hvor det ble argumentert med at det fra Ny-Hellesund ble betalt mellom 30. 000 og 40.000 kroner årlig i skatt og grunneierne kan ikke se at de var blitt overøst med for meget gjennom årene. Brevet sluttet med denne trusselen: «Dette er et alvorlig og siste skriv før vi går til å stoppe innbetaling av skatt hvis ikke noget positivt blir gjort denne gang.» Det hjalp – deretter har veien fått kommunalt tilskudd.
Den første planen for veiforbindelse til fastlandet
I 1946-47 var det på statsbudsjettet ført opp 13 sjøbygdeveganlegg i Vest-Agder med90 % statstilskudd. Ett av disse var anlegget Søvik – Åros – Høllen med en arm til Krossnes - 990 meter for å skaffe forbindelse for Ny-Hellesund.
I 1954 søkte formannskapet i Søgne om et nytt veiprosjekt på Ny-Hellesund med brygge i Vragevika som en del av dette statsfinansierte veiprosjektet. Stortinget godtok veien i Ny-Hellesund som del av sjøbygdeveianlegget Søvik – Åros – Høllen.
I oktober 1956 skrev Fædrelandsvennen: «Folk i Ny-Hellesund venter på vei, og innen forholdsvis kort tid vil det settes i gang bygging av ny vei i Ny-Hellesund,» og fortsatte: «Planen går ut på å se denne veien i sammenheng med den ytre veien fra Langenes til Høllen. En ny vei vil være til uvurderlig hjelp for øyboerne, og det er med store forventninger de ser fram til den dagen da arbeidene kan begynne.»
I september 1958 skrev Fædrelandsvennen: «Formannskapet henstiller til Vest-Agder Vegvesen om snarest mulig å sette i gang arbeidet med veien ved Ramshola på Ny-Hellesund.» Og det gjorde Veivesenet samme år. Da startet det arbeidet med første etappe for ny vei over Monsøya til Vrageviga. Det var det første synlige tegnet på en mulig realisering av fastlandsforbindelse over Springdansen.
Den første etappen (merket heltrukken rød strek på kartet ovenfor) ble finansieret med statlige midler og gikk fra Vilhelm Krags brygge til Solheim i Langeviga. Den gav sysselsetting til ansatte ved Bentsen & Sønners Mekaniske Verksted som da hadde lite arbeid. Asbjørn Bøhler var sprengningsbas og ropte ut varsler; varsko her, fyr her! Andre lirket sprengsteinene på plass med spett og taljer eller blandet mergel og sand sammen til veidekke på Vilhelm Krags brygge og Kåre Karlsen kjørte dette i sin «Agria», tohjulstraktor.
«Til høsten skal en muligens sette i gang med neste etappe, og så blir spørsmålet bro eller fergeforbindelse til fastlandet,» skrev Fædrelandsvennen i april 1959. Men neste etappe som skulle gå over jordene hos Øvrevik og Møll ble aldri realisert. (merket rød stiplet strek på artet ovenfor ) Dermed endte den kommunale veien der den i dag stopper, i Langevika.
Estetikk og naturhensyn kunne nok vært bedre på strekningen fra dampskipsbryggen til Solheim. Det ser vi eksempler på når vi i dag ferdes på den ca. 700 meter lange kommunale veien fra dampskipsbryggen – som nå etter utvidelse i 1939 heter Vilhelm Krags brygge – til Solheim i Langevika. På høyden med storslått utsikt til Tøodden og Songvår ble ei stor og særegen jettegryte sprengt i stykker og mellom de skjemmende steinfyllingene kan vi her og der se flott og nennsomt steinarbeid fra den langt mindre dominerende veien som altså ble anlagt nær 50 år tidligere.
Vei til Krossneset og planer om bro over til Monsøya
Dette var i Gerhardsens og sosialdemokratiets storhetstid med utbygging av industri, sentralskoler, gamlehjem m.m. Det krevde bedre infrastruktur, ikke minst veier. Bro til Justøya og Skjernøya var under planlegging, og snart ble bro til Ny-Hellesund også en stor sak i Søgne. Ny-Hellesund Vel engasjerte seg og fikk utredet et kostnadsoverslag i desember 1959. Ingeniørforretningen Hesselberg i Oslo vurderte to alternativer - bro eller brygge i Springdansen. Vellet anbefalte en kombinasjon av vei og ferje siden bro kunne bli for dyrt, estimert til 1.03700 kroner
John Lorentz Bentsen (1916–2005) var den mest aktive i dette arbeidet. Han ledet familiebedriften Bentsen & Sønner «Verkstedet» på Kapelløya. Dessuten satt han i kommunestyret/formannskapet i Søgne for Venstre fra 1956 til 1964 da broplanene fikk en politisk forankring. Venstre var det dominerende partiet i Søgne og hadde veianlegget Søvik – Åros – Høllen med vei til Ny-Hellesund i sitt kommunevalgprogram i 1959.
John Lorentz Bentsen mente at veiforbindelse fra Monsøya til fastlandet ville kunne bety mye for alle i Ny- Hellesund. Og han fikk god støtte av Preben Krag som hadde arvet Havbugta på Helgøya. Dersom det kom vei til Monsøya, ville John Lorentz Bentsen flytte verftet til nordsiden av Monsøya. Preben Krag laget en meget detaljert plan for dette.
Den nye veien på Monsøya var nok viktig også av taktiske grunner som en start på det store regionale prosjektet det ville være å anlegge vei gjennom Årosskogen til Krossnes og Slåttholmen for derfra å bli ført videre med bro over Springdansen til Kvitbjørnsholmen/Monsøya. Folketallet i Ny-Hellesund var på dette tidspunktet ikke mer enn ca 70 personer. Men stedet hadde «Verkstedet» på Kapelløya som kunne sysselsette opp mot 20 arbeidere.
Fædrelandsvennen hadde jevnlig innslag om vei og bro til Ny-Hellesund, i september 1960 skrev avisen: »Vei til Ny-Hellesund er ikke lenger utopi. Sjøbygdanlegget Søvik – Åros – Høllen med bro over Søgneelva, kostnadsberegnet til 830.000 vil åpne mulighet for snarlig veiforbindelse videre til Monsøya. Planen for bro over Springdansen og vei til Kjelkevika blir kostnadsberegnet av Betongbygg.»
I juni 1961 gjorde Søgne kommunestyre vedtak om bro til Ny-Hellesund. Fire representanter fra Ny-Hellesund fikk uttale seg til saken i møtet. Fædrelandsvennen skrev om møtet dagen etter, og refererte fra flere av innleggene som John Lorentz Bentsens hadde i kommunestyremøtet. Denne saken kunne bety et være eller ikke være for bedriftslivet og beboerne på øya mente han. Samme året ga fylkestinget sin enstemmige tilslutning, og optimismen var stor.
"EN FLYTNINGSPLAN TIL MØLLS GÅRDSBRUK"
Amaldus Nielsens maleri fra 1899 av Mølls gård, som han kalte "Mellem klipper, Møl, Ny-Hellesund
Framtida til «Verkstedet» ble koplet sammen med arbeidet for broa. Men hvordan kunne den bedre vilkårene for bedriften som lå på ei annen øy, Kapelløya?
Arkitektene Gynt (1931–2007) og Preben Krag (1912–1980)hadde i samarbeid med John Lorentz Bentsen utarbeidet en omfattende plan «En flytningsplan» for utvikling i Ny-Hellesund. «Verkstedet» skulle flyttes til nordsiden av Monsøya i Kjelkevika og ville dermed få tilgang til fastlandet med bro over Springdansen. Dette kunne bli et service-senter for fiskeflåten i Skagerak lokalisert til eiendommen Møll på innsiden av hovedøya i Ny-Hellesund med fast landeveis forbindelse, 20 km til Kristiansand og direkte kontakt til kystskipsleden. Planen omfattet mekanisk verksted, en slipp for fartøyer på 70 – 80 tonn og en annen for større fartøyer - 400 tonn, radio- tele – radar– service og annen supplerende industri som reparasjon av notbruk m.m.
Men kanskje like viktig var den vekst og utvikling veiforbindelse ville åpne opp for øysamfunnet, og til det trengte man arealer.
Broa var det sentrale temaet på «Verkstedet» på Kapelløya i august 1963 ved stabelavløpning for m/s «Ry». Ordfører Jørgen H. Lohne (1907–1981)talte om «Verkstedet» og fastlandsforbindelse. Han roste arkitekt Preben Krag (1912–1980) som hadde vært «ambassadør» for kommunen og fått Fiskeridepartementet til å godta stengning av sundet ved Krossnes for større båter, noe som ellers ville gitt broplanene en utfordring. Fylkesarbeidssjefen talte også om verdien prosjektet ville ha for sysselsettingen.
Veisjefen uttalte til Fædrelandsvennen i august 1964 at saken var utredet med kalkyle. Fyllinger, bro og vei på Monsøya ville beløpe seg til 1,350 millioner, med påplussing for prisstigning 1,5 millioner. Nå trodde nok mange at broen ville komme og pushet på med leserinnlegg i Fædrelandsvennen. Men ikke alle var enige. En av disse var Kåre Karlsen (1922–2016). Et sitat fra hans innlegg. »Det går neppe an å prioritere et veiprosjekt med en avisartikkel eller bly i konvolutten: De nøyaktige undersøkelser taler sant. Veien blir ikke bygget på kammerset, men i marka, og penger må det til, mange penger»
Planen for Monsøya omfattet erverv av hele Mølls eiendom for å legge til rette for boligfelt, bilparkering for 100 biler, kjørevei, næringsarealer og altså nytt skipsverft i bukta. I den 16 siders lange planen står det ikke noe om de verdiene den litt over 100 dekar store eiendommen representerte! Nedbygging av dette gårdsbruket ville gi ei lysende framtid med vekst og utvikling ikke bare for Ny-Hellesund, men viktig også for kommunen ellers sto det å lese i planen. Dette var vyer som både politikere og folk ellers lot seg begeistre av. Men saken skapte steile fronter i øysamfunnet. Det ble stilt spørsmål ved de luftige visjonene, og ikke alle øyboerne delte de verdiene denne utviklingen ville gi av endringer i øysamfunnet. De mente at Monsøya ville bli så nedbygget at stedets særpreg; dens historiske egenart, natur- og friluftsverdi ville bli ødelagt. Monsøya var ikke stor nok til å kunne absorbere en så omfattende utbygging. Det ble også reagerte på behandlingen av familien Møll. Eiendommen deres var befart, fotografert og oppmålinger foretatt som grunnlag for utviklingsplanen. Familien Møll var fullstendig uvitende om de planene som var lagt for deres eiendom. Først da de sommeren 1966 ble invitert til kaffe i Havbugta ble de innviet i planene for deres verdifulle kystgårdsbruk. Det var et «fait accompli» noe de reagerte sterkt på og avslo alt samarbeid om.
Arbeidet med veien i Åros-skogen gikk sakte
I midten av 60-årene gikk arbeidet med «sjøbygdanlegget» i Årosskogen, på folkemunne kalt «Hellesundsveien» i rykk og napp. Arbeidet var dels sysselsetting, dels ordinært veiarbeid. Veisjef Rosenberg uttrykkte stor usikkerhet med hensyn til når veien i Årosskogen vil bli ført fram til sjøen fordi det nå var fylket som hadde ansvaret. Fylkestinget skulle behandle saken og tidligere ordfører Jørgen H. Lohne var oppgitt over at fylkesmannen var imot veiforbindelse til Ny-Hellesund og uttalte til Fædrelandsvennen i 1967:
«Hans negative innstillingen til fylkestinget skaper uro i bygda og vil bety slutten på alle planer om broforbindelse. Det er forstemmende at mange andre kommuner har fått flere anlegg hvor enkelte er opp i millionbeløp. Skal Søgne få sitt eneste redusert og ikke fullført? Spør han retorisk.» Videre insinuerer den tidligere ordføreren at protester fra hytteeiere har fått stort gjennomslag hos fylkesmannen, og reagerer på at fylkesmannen gir inntrykk av at Søgne ved å fremme anlegget til Slåttholmen skal lure seg til et springbrett for bro og vei videre.»
Avgjørelsen nærmet seg. Det er foruroligende at oppslutningen i kommunestyret skrumper faretruende. Det opprører Lohnes partifelle John Lorentz Bentsen. «Han er sjokkert over at representanter ikke stiller opp under planen» uttaler han til Fædrelandsvennen høsten 1967 og fortsetter: «De kommunestyrerepresentantene som går mot prosjektet tvinger oss ganske enkelt til å gi opp – hvis vi ikke langsomt skal pines til å gi opp. Men broen kommer i sin tid. Det vil bli 5-600 mål med ideelle industriområder på Monsøya uten at de turistmessige eller de antikvariske verdiene blir skadelidende.»
John Lorentz Bentsens fortalte Jan G. Langfeldt i et intervju 28. mai 1997 om sine siste anstrengelser for å realisere broprosjektet: «Vei og bro over til Monsøya ville koste 1,2 mill kroner. John Lorentz var i departementet og Stortinget og fikk dem med seg. Staten ville betale dette, men Søgne Kommune måtte betale kr. 64.000. Det ville de ikke. Da reiste Lorentz inn til arbeidsdirektør Reidar Danielsen (1916 2000). John Lorentz fikk skriftlig fra ham at det ville bli bevilget kr. 64.000 i sysselsettingsmidler istedenfor. Kommunen sa allikevel nei. De ville ikke betale vedlikeholdsutgiftene. «Ifølge John Lorentz var det i Ny-Hellesund stort sett bare Kåre Pedersen (1910– 1987) i Døbla som var imot veien.
For å gjøre en lang historie kort. Fylkeskommunen senket bommen for vei til Ny-Hellesund i 1968 slik det ofte gjøres med vanskelig avgjørelser- en komite ble nedsatt. Den skulle vurdere alle fylkesveier. Dermed var brosaken bragt til veis ende – selv om enkelte fremdeles holdt håpet oppe som Ingvald Karlsen. Til Fædrelandsvennen i forbindelse med et intervju på hans 80-årsdag sa han: «Nei, øyene avfolkes, men er det noe rart. Vi øyboere er kommunens stebarn.» Han uttrykte stor skuffelse over at broplanen var stoppet opp. Og så sent som vinteren 1967/68 ble det sendte brev til formannskapet fra broentusiaster om å legge inn industriområder på Monsøya i generalplanen.
VEI UT PÅ SLÅTTHOLMEN MED SMÅBÅTHAVN
«Hellesundsveien» var avsluttet i Årosskogen uten en gang å nå sjøen. Skulle den ligger der til ingens nytte? Det ble ny veisak med stort engasjement. Veien måtte føres fram til sjøen med ei enkel brygge. Kåre Pedersen ivret for det og skrev i Fædrelandsvennen at Molboland måtte ligge i Søgne siden veien sluttet i skogen på Krossnes, ca 140 meter fra sjøen. Den nemnda som fylkestinget hadde nedsatt, avga innstilling i juli 1970. Om Krossnesveien uttalte den at veien måtte avsluttes med snuplass og føres fram til sjøen med enkel brygge. Fylkesveisjefen fulgte opp dette og fikk utarbeidet et notat med kostnadsberegning på 60.000 kroner. Det omfattet gangsti fra snuplass og parkeringsplass ned til sjøen og trebrygge på 4 ganger 12 meter.
Så fulgte et brev fra 27 innbyggere i Ny-Hellesund til Søgne kommunestyre i januar 1971 som bidro til at veisaken kom nærmere en avslutning. De ba om at veien måtte føres ut til Slåttholmen med brygge der, og mente at det også kunne bidra til at flere yngre ville bosette seg i øysamfunnet. Veisjefen hadde tidligere vært positiv til vei ut til Slåttholmen, men nå møtte dette prosjektet også politisk motstand i Søgne. Marius Pettersen (Venstre), selv fisker fra Langenes, hevdet at småbåthavn på østsiden av småholmerekka fra Krossnes med veifyllinger i sundene ville føre til isvansker på Langenes. Et syn Søgne Fiskerlag og ei protestliste fra fiskere på Langenes også uttrykte. Fylkesfriluftsnemnda likte ikke forslaget om bilparkering ytterst på Slåttholmen på et sted med store allmenne friluftsinteresser. Bunkringsstasjon blir vanligvis gitt en meget dominerende landskapsmessig plassering, noe friluftsnemnda også advarte mot. Flere kommunestyrerepresentanter mente at penger til veiformål ville få bedre anvendelse andre steder som veien Ålo/Lastad vest i kommunen.
Saken kunne fremstå noe fordi generalplanutvalget i 1971 sluttet seg til en anbefaling fra veisjefen om at veien må avsluttes med brygge på fastlandet, mellom Krossnes og Geitetangen, en plan B som både formannskapet og bygningsrådet også sluttet seg til.
BROPLANEN ENDTE I «PRESTEBUKTA»
Det var kontorsjefen i Søgne som hugget over den gordiske knuten. Konklusjonen hans var klar: Fylket hadde sagt nei til Slåttholmprosjektet, og det ville da bli altfor dyrt for kommunen å realisere. Etter min mening gjelder det for kommunen å fremme forslag til avslutning av veianlegget på fastlandet innenfor rammen av kr 300.000 og med avslutning med brygge. Dermed ble det vei ut til sjøen i «Fantbukta» (som senere fikk navnet Prestebukta) med kommunal brygge i 1979. Der fikk de fastboende i Ny-Hellesund et reservert område hvor de kunne fortøye sine småbåter.
I 2013 skulle Repstad Eiendom bygge småbåthavn og trengte noe ekstra bryggemeter, og etter et benkeforslag i formannskapet solgte kommunen den delen av den kommunale brygga som var reservert for de fastboende.
Så måtte de fastboende i uthavna på ny gå til kamp for adkomst til fastlandet. Etter adskillig kommunal motbør fikk de til slutt en avtale om å leie ei kommunal steinrøys, men måtte bekoste og bygge brygga selv.
En 110 år lang historie om fastlandsforbindelse for folk i Ny-Hellesund var avsluttet. I dag kan vi glede oss over at det ikke ble noen bro over til Monsøya. Øya kunne ha blitt en industripark, mens den nå fortsatt vil være en natur- og kulturperle som også fremtidige generasjoner vil ha glede av.
Kilder:
Jan. G. Langfeldt: Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie, 2004
Peder Johan Pedersen: Fastlandsforbindelse for Hellesundsfolk, Søgne Historielags årbok 2020