KAPITTEL 37 

TYSKERNE BYGGET FORT PÅ HELGØYA

som nå er en turistattraksjon

Under 2. verdenskrig ble det færre sommer-gjester. I 1942 ble havnen en base for tyskere som bygde et stort fort på Helgøya. Dette satte et sterkt preg på livet i Ny-Hellesund resten av krigen. Blankskurte svaberg, fjell og knatter ble sprengt bort eller surret inn i skarp piggtråd. Idylliske skogsstier, myrer og grønne sletter ble livsfarlige minefelt. I 1944 lå det 1852 antipersonellminer på Helgøya og Kapelløya.

De gamle steinvardene, Hellevarane, ble sprengt bort, og i stedet ble det bygd bunkere. Fire feltkanoner – nr. 1-4 – ble installert på toppen av øya. Tre av dem ble innebygd i betongbunkere. Kanonene hadde en skuddvidde på 12.500 meter. Granatene veide 14 kilo, og hver kanon hadde et mannskap på 12.

"Lille Gibraltar" har forfatteren Vigdis Stokkelien kalt en av sine bøker. I den har hun brukt Ny-Hellesund og fortet på Helgøya som modell i en samfunnskritisk roman fra sommeren 1945. Boken ble utgitt i 1972, og etter det har flere kalt fortet på Helgøya for "Norges Lille Gibraltar".

Ledige hus og rom på øyene ble rekvirert for innkvartering av tyskere og norske arbeidere. Det ble rekvirert hus på bl.a. bruk nr. 42 St. Olavs Strand og bruk nr. 13 Havbugta på Helgøya, bruk nr. 9 Helle og bruk nr. 16 Falkodden på Kapelløya og bruk nr. 13 Dalodden på Monsøya.

Skolehuset ble beslaglagt første gang vinteren 1942. Høsten 1942 fikk man det tilbake igjen. Så ble det beslaglagt på nytt på nyåret 1943. Fra da av og til krigen sluttet ble skolen holdt på bruk nr. 44 Vestre Ramshola på Monsøya.

I tillegg leide mange huseiere på Monsøya frivillig ut rom til nordmenn som arbeidet på fortet. Dette varte helt til freden kom.

Fortet strakk seg over hele søndre del av Helgøya

Det var i alt omkring 100 tyskere fra Organisation Todt, 325 norske arbeidere, minst 1 polsk krigsfange og til å begynne med 100 russiske krigsfanger som stod for byggingen. Senere ble antall russiske fanger redusert til 40. Det ble arbeidet på tre skift og bygd 28 mannskapsbrakker på Helgøya. Fire av disse var store bygninger.

De russiske fangene bodde den første tiden på Nodeland og ble fraktet frem og tilbake til Helgøya hver dag. Senere ble det bygd en stor brakke til dem på Helgøya på et sted som i dag kalles "Russemyra". Brakken ble kalt Russebrakken. Fangene drev med steintrilling og annet tungt arbeid. De fikk ikke mye mat, men spedde på kostholdet med grønnsaker fra egen åker og 3-400 kaniner i beitebur.

Brakker, veier, tunneller, bunkere og løpegraver ble bygd over store deler av del av kystfortet.

En del av radaren på Ny-Hellesund kystfort.

Helt til høyre står Alf Kristian Kløgetvedt (1896-1976), gift med Borghild Agathe Ovesen (1896-1980), datter til Olaf Antoni Ovesen og Rachel Bendine Gundersen på bruk nr. 18 Solborg på Monsøya. Foto – antagelig fra 1945 – er utlånt av deres barnebarn Kurt Kløgetvedt

 Ny-Hellesund kystfort var ferdig utbygd i mars 1943. De fleste tyskere som tilhørte Organisation Todt og omkring 60 russiske krigsfanger forlot da Helgøya. Kystfortet ble så bemannet med 128 personer fra det tyske kystartilleriet, 23 personer fra den tyske marinen og 14 personer fra det tyske luftvåpenet.

Hovedveien startet i Kilen – mellom nordre og søndre del av Helgøya. Der ble det bygd en brygge av rundtømmer med 2,5" plankedekke. Den var 25 meter lang og 4-6 meter bred. Den kalles fortsatt Tyskerbrygga. Veien er ca. 500 meter lang og 2,5 meter bred.

Fra hovedveien går det syv sideveier opp og inn i festningsområdet. Starter vi ved bryggen, kommer vi raskt til den første sideveien. Den går til høyre bort til stedet der det lå to store brakker. Den ene ble brukt av Organisation Todt, den andre av norske arbeidstakere. Like ved lå en 235 m3 vanntank som sammen med 9 brønner på øya dekket vannbehovet. Ca. 100 meter etter sidevei nr. 1 går sidevei nr. 2 til venstre bort til området der "Russebrakka" lå. Det var en stor brakke med dekningsbunker i syd og avtrede i nord. Like etter sidevei nr. 2 går sidevei nr. 3 til venstre inn til der hvor nærkampfeltet var. Sidevei nr. 4 er en kort stikkvei til venstre rett etter sidevei nr. 3. Sidevei nr. 2, 3 og 4 er i dag sterkt gjengrodd.

Det er mange rester etter løpegraver og bunkere på fortet.

Ca. 50 meter lenger fremme går sidevei nr. 5 til høyre ned til stedet der kantinen lå. Ved vegdelet lå kommandantkontoret, og øst for dette – på en fjellhylle – lå en boligbrakke for marinens folk.

Kantinen som lå ca. 100 meter etter veidelet, var en stor, vinkelbygd brakke med et stort rom i østre ende. Den ble brukt til velferdstiltak og middagsservering for hærens og flyvåpenets mannskaper – med unntak av offiserene. De fikk all sin mat brakt. I vestre halvdel av brakken var det blant annet kjøkken hvor det arbeidet tre norske jenter under ledelse av kokken, menig Willi Schäfer. Videre var det et rom for forvaltningspersonalet. "Oberløytnant" Otto Börntzen, som ledet utbyggingen av fortet og var sjef for Organisation Todt, hadde dessuten et kontor der for personalsaker. Han var leder til mars 1943. Deretter overtok hauptmann Wimmer som sjef for kystartilleristene og øverste sjef på fortet.

Litt øst for kantinen lå sykestuen. Den var betjent av fire sanitetssoldater som også gjorde tjeneste som ordonanser. Legen hadde sitt kontor i brakken til Organisation Todt nede ved Tyskerbrygga.

Sidevei nr. 5 fortsetter forbi kantinen ned til Olav-sundet ved hummerparken hvor det ble bygd en mindre brygge der rutebåten nå legger til

Ca. 200 meter etter veidelet for sidevei nr. 5, går sidevei nr. 6 til venstre i retning Østerheia. Fra den er det en sidevei opp til kommandobunkeren som fortsatt ligger under Hellevarane. I området rundt Hellevarane var det fem mitraljøsestillinger og en bombekaster. Kanonnr. 3 var plassert sydøst for Hellevarane. I Østerheia var det også fem mitraljøsestillinger, videre var kanon nr. 4, to lyskastere og en radar plassert der.

Den siste sideveien går til høyre – ca. 10 meter etter veidelet for sidevei nr. 6. Den førte ned til det som ble kalt Leiren. Der lå befalsbrakkene og befalsmessen.

Hovedveien ender i Vesterheia. I om-rådet rundt Vesterheia var kanon nr. 1 og 2 , seks mitraljøser, én bombekaster og to lyskastere plassert. I dag står det her en canadisk luftvernkanon av typen 40 mm Bofors og to 10,5 mm kystvernkanoner av typen Schneider K331, modell 1913. Den vestligste tunnelinngangen finner vi også her i Vesterheia.

Det var i alt 26 "skuddsikre" bunkere i stein og mur. De varierte i størrelse mellom 3-4 og opptil vel 20 m3. Mellom bunkerene var det omfattende forgreninger av tunneler og løpegraver. Det var i alt ni tunneler, to fjellhaller og ett større fjellanlegg. Det var 12 løpegraver som var lengre enn 8-10 meter. Disse 12 løpegravene hadde til sammen en lengde på over 500 meter.

Det ble skutt fra fortet bare to ganger

Fra fortet ble det skutt etter britiske fly to ganger uten at noen ble truffet. Den ene gangen var høsten 1944 da en tysk konvoi ble angrepet av britiske fly. Den andre gangen var våren 1945 da britiske Mosquitos kom i lav høyde inn over Ny-Hellesund.

Minefelt og piggtrådsperringer også på Kapelløya og øvelsesskyting på Monsøya

Også på Kapelløya satte tyskerne opp piggtrådgjerder og minefelt. På Monsøya merket man imidlertid ikke stort til tyskerne. Kåre Karlsen, bruk nr. 4 Bertesmyr på Monsøya, forteller at de fastboende hadde det bra. De hadde kjøtt og fisk, men på slutten av krigen ble telefonen sperret. Det var også noen rassiaer. Tyskerne var rundt på Monsøya flere ganger og hadde opptelling av hva som fantes av mat. Videre drev de øvelsesskyting på myrene. Kåre ble en gang jaget ut av Bertesmyr for at han ikke skulle komme i skuddlinjen.

Freden kommer

Da freden kom i 1945, ble Solveig Jørgensen (gift Ovesen) bedt av lensmannen om å dra over til fortet for å samle inn radioer. Hun tok med seg Else Marie Hansen (gift Krohn). De bodde begge på Monsøya på henholdsvis bruk nr. 1 Seviga og bruk nr. 2 Solbakken. De rodde over til Helgøya og utførte oppdraget. 25

Tyskerne forlot fortet meget hurtig, og Heimevernet overtok vaktholdet av fortet.

Knut Brunvatne var i Heimevernet og ble sendt ut til fortet 3-4 dager etter 8. mai for å være vaktmann. Da var det ingen tyskere igjen der, men hver morgen ble tyskere transportet dit ut fra Rossland for å fjerne miner. 26

I 1945 ble alle våpen og alt utstyr fjernet eller dumpet i sjøen av engelskmennene. Senere ble brakkene solgt av norske myndigheter til sivile formål. Av sikkerhetsgrunner ble mange anlegg og tunnelinnganger sprengt i 1964. Mange tunneler og løpegraver har senere rast sammen av elde. Fortsatt finnes det imidlertid 7 korte dekningstunneler på 8 til 12 meters lengde og to store tunnelsystemer med lager og oppholdsrom i det som kalles Vesterheia. Dypt nede under kommandoplassen er det dessuten et stort anlegg med flere tunneler og rom

.

Fortet er blitt er en Turistattraksjon

Helgøya får hvert år i sommerperioden et stort antall besøkende bosatt i Kristiansandsområdet, men også en stor andel utenfor Agderregionen. Helgøya har to kaianlegg for småbåter ved Olavssundet og «tyskerbrygga». 

På begge steder er det satt opp sanitæranlegg og steder for grilling. . I tillegg til forfatteren Vigdis Stokkelien har arkitekt Steffen Langfeldt brukt fortet som modell i en bok – nemlig i spenningsromanen "Festningen". 

Fortet er blitt delvis restaurert

Den første kanonen ble fraktet på plass igjen 26. august 1989. Det er en 10,5cm fransk feltkanon, type Schneider K331, 

modell 1913, skuddvidde 12 km. 

I 1968 kjøpte Staten det området på Helgøya som fortet var på. I samarbeid med Søgne kommune ble det lagt ut som friområde. I 1987 ble Forsvarshistorisk Forening i Kristiansands-regionen stiftet. Foreningen konsentrerte seg om å restaurere Ny-Helle-sund kystfort. Foreningen har åpnet og sikret bunkere og løpegraver ytterst mot sjøen. Disse er tilgjengelige for publikum. Det har også lykkes foreningen å få fatt i flere kanoner som er blitt plassert der hvor det stod kanoner under krigen. Boforskanonen er nevnt ovenfor. En annen er én 105 mm fransk feltkanon, type Schneider K331, modell 1913 – se foto. Videre er det utplassert én 150 mm Siemens lyskaster, ett 24 kW aggregat og én flammekaster.

Etter hvert har kanonene begynt å ruste, men i 2024 fikk Foreningen 300.000 kroner fra Agder Fylkeskommune og 50.000 kroner fra bydelsfondet i Kristiansand for å restaurere kanonene.

Kilder: 

Langfeldtslektens og Ny.Hellesunds Historie, 2004.

Tormod Christiansen, Forsvarshistorisk forening i Kristiansandsregionen.            

Fargefotos fra nettside: 

https://www.nyhellesund.com/kystfortet?lightbox=dataItem-kjbto71d