KAPITTEL 14.4
FARTØYENE SOM BLE BRYGGER PÅ MONSØYA
Skriv inn tekst her
Før 1898 brukte rutebåtene bryggen ved Det Privilegerte Gjestgiveriet på Kapelløya
Bryggen ved Det Privilegerte Gjestgiveriet ble på slutten av 1800-tallet brukt av rutebåtene som skulle til Ny-Hellesund. Den var var imidlertid for svak og det meste av befolkningen i Ny-Hellesund bodde på Monsøya. Fra 1898 til 1923 ble derfor briggen "Lydia" brukt som dampskipsbrygge på Monsøya.
Briggen lå på grunn, festet med wirer til fjellet vest for bruk nr. 1 Seviga, som igjen ligger vest for den nåværende bryggen, "Vilhelm Krags Brygge".
Briggen "Lydia" var minst 78 år og hadde sett sine beste og også sine mest dramatiske dager da den ble brygge ved Monsøya
Briggen "Lydia" var på 43 1/2 kommerselester og hadde vært et flott skip. Den ble bygget i USA og muligens kapret av engelskmennene under Napoleonskrigene. I 1810 var den i hvert fall en av de 48 handelsskipene som seilte i en engelsk konvoi fra Göteborg. Om dette skrev Fædrelandsvennen 21. juni 1919:
"Gamle briggen "Lydia" hadde en engelsk fortid
Den som med lokalbaad reiser mellem Mandahl og Kristiansand vil se at der i Ny Hellesund ligger et gammel fartøi der tjener som landgangsbrygge; men de fleste har kanske ikke kjendskab til at man her, efter hvad der fortælles, har for sig et af landets ældste fartøier, og at dets historie fører tanken hen til en historisk begivenhed i begyndelsen af forrige aarhundrede.
Det er gamle briggen "Lydia" som er havnet her. Skuden var oprindelig engelsk og hørte til den konvoy paa 48 handelsskibe som paa reis fra Göteborg til England i 1810 blev kapret af norske kanonbaade. Om denne begivenhed fortalte de gamle i Harkmark:
En konvoy paa henved 50 engelske koffardiskibe og 4 krigsskibe var paa reis fra Gottenborg til England. Kommen 8-10 kvartmil vest af Lindesnæs forlod krigsskibene koffardiflaaden, da vinden var føielig med sigtbart veir.
Da der nogle timer senere indtraf vindstille drev flaaden med strømmen tilbage mod den norske kyst. Det nærmeste kystforsvar blev budsendt og snart var norske kanonbaade i rask fart vestover.
Ret sør af Vaarø - nær Lindesnæs - laa den store koffardiflaade, som paa grund af veirforholdene ikke kunde undgaa at bli indhentet. Fra kanonbaadene satte man under hurraraab og dundrende kanonade prisemandskab ombord i de engelske skibe efterhvert som disse blev indhentet, og skude efter skude satte kurs med toppede seil mod Flekkerø havn, "mens nordvesten spilte op til vals".
Da de sidste skuder blev bordet viste det sig at her ikke længer kunde skaffes fuldtalllig prisemandskab. Paa flere af skuderne stod derfor de norske og engelske mandskaber under indseilingen truende mod hverandre med haandspøg og huggerter, mens kulstykker og andet kasteskyts af mere gemytlig art gik parterne imellem ledsagt af saftige gloser.
Ifølge historiske meddelelser indbragte salget af den kaprede flaade noget over 5 millioner rigsdaler."
Joh. N. Tønnessen har i sin bok "Kaperfart og skipsfart 1807-1814" viet denne kapringen stor oppmerksomhet. Hans opplysninger avviker noe fra de som Fædrelandsvennen har. Ifølge Tønnessen dreide det seg om 47 handelsskip hvorav 17 var av amerikansk opprinnelse. I tillegg var det 1 lite engelsk krigsskip. som flyktet for overmakten. Overmakten besto ikke av kanonbåter, men av 5 norske orlogsbrigger under kommando av marinekaptein Johannes Krieger. Alle seilte under nøytrale flagg. Brutto prisepenger var 7.600.000 Riksdaler. Dette utgjorde 1/4 av prisepengene for samtlige norske kapringer under krigen med England!
Dette er briggen"Sophie", bygd i 1829 ved Ugland Værft i Grimstad – antagelig 20 til 30 år etter av briggen "Lydia" ble bygd, "Sophie" var på 70 kommerselester mens "Lydia" var på 43 1/2 kommerselester
Briggen "Lydia" ble et av Kristiansands mest kjente skip.
Etter kapringen ble den ført av skipsfører Jakob Griff. Han var født i Trondheim og var kaperløytnant under krigen mot engelskmennene. Han ble selv kapret og satt i "Prisonen". I 1808 kom han til Randesund og giftet seg med Mette Osille som var datter av losoldermann Axel Simensen. Siden førte Jakob Griff "Lydia" i Nordsjø-fart til han døde i 1824.
Skipsfører Jakob Griff
Fotografiet er tatt av et maleri som portrettmaler Dreier i Bergen laget i 1824.
Hvem som eide og seilte "Lydia" i de følgende 25 år, vet vi ikke. Men i 1850 kjøpte kaptein og reder Andreas Westerhus briggen. Den ble muligens omrigget til skonnert. I 30 år seilte Andreas Westerhus "Lydia" på Frankrike med egne laster - blant annet trelast. I hans tid ble det kjent at "Lydia" var vanskelig å styre. De andre skipperne i Kristiansand ertet ham med det og spurte om det var så at "Lydia" hadde snudd seg på siste reis og ville hjem igjen.
Briggen "Lydia" var kulldepotskip i Høllen fra 1881 til 1898
I 1881 ble "Lydia" kjøpt av et partsrederi i Søgne. De fleste partseiere bodde i Høllen, men noen bodde i Ny-Hellesund. I 1881 ble den avrigget og brukt som kulldepotskip i Høllen. Den siste skipperen var Thomas Ludvig Karlsen på bruk nr. 2 på Skarpøya.
I 1898 ble som nevnt"Lydia" landgangsbrygge i Ny-Hellesund. Der endte den sitt liv i 1923.
Maurits Langfeldt ville ha bryggeleie
Maurits Langfeldt eide stranden der hvor "Lydia" lå. Han ville ha betaling for at den skulle ligge der. I en bok som ble funnet i St. Olav Strand i 1996, er det ført inn teksten til to brev som det antas at han har sendt. Det eldste brevet lyder som følger:
"Til Bestyrelsen af S/S "Søgne"
Undertegnede der har kjøbt Enke Lovise Reymerts Eiendom hvor ved Skroget af Skonnert "Lydia" er henlagt og fortøiet som Dampskibsbrygge, tillader sig at fremkomme med følgende Fordring for at den nu stedfindende Trafik over Bryggen fremdeles kan tillades.
At Selskabet betaler en aarlig Leie af Kr. 15.00, regnet fra 30/1 08.
Da jeg nu har kostet en større Del af Stenbrygge, og agter med det første at fuldføre Resten af Den; bortfalder saaledes Selskabets vedligeholdelse af Bryggen for Fremtiden.
I Betragtning af at jeg har kjøbt Eiendommen heftelsesfri; den store Gene med Folk og Børn over Bryggen, samt Baade der lægger til, hvor jeg har min Skøite; og endelig at Stedet hvor "Lydia" ligger er en gammel Fortøiningsplads, og at den ikke kan ligge uden Fæstighed, hvorfor jeg kan oppebære Ringepenge, synes mit Krav at maate være rimeligt.
Ny-Hellesund 15/11 08. Maurits Langfeldt"
To år senere skrev Maurits et nytt brev hvor han ba om en fordobling av leien. om dette ble godkjent er ikke kjent.
Første forslag til fast brygge for dampskipstrafikken
Den tidligere så stolte briggen ble skrøpeligere og skrøpeligere.
Ingeniør T. Haugen ved vegkontoret i Søgne fikk derfor i 1919 i oppgave å vurdere hvorledes bryggeforholdene kunne forbedres. Den 31. Juli 1919 avga han følgende utredning om ny brygge i Ny-Hellesund:
"I Ny Hellesund har der ingen brygge vært før; dampskipet har anløbet ved en gamel skude, som nu er i en slig tilstand at den er livsfarlig at anløbe. Havnestyret i Ny Hellesund har derfor negtet at anløbe denne skude, som kaldes for "Lydia". Folk i Ny Hellesund maa derfor nu møde de lokale dampskibe i robaader og dette er meget vanskelig da i særdeleshed i vintermånederne, naar strøm og storm er noksaa voldsom paa dette sted. Det anbefales derfor at der opføres en brygge snarest mulig i Ny Hellesund.
Den vei som som er bygget i Ny Hellesund maa forlænges, og som dennes endepunkt blir da bryggen. Veiens endepunkt er nu ved M. Langfeldts hus, men vis man skal ha fuld nytte av denne vei maa den forlænges i fjellet og da faa en brugelig brygge, som sit endepunkt. (I Gaushola)
Grunden har vært undersøkt, og den findes at være meget daarlig i den østlige del der hvor bryggen maa lægges.
Bunden ligger her ca. 17 fod under alm. vand stand, og videre er det ganske løst, paa 12 fods dybbde var der ingen fast bund at kjende. At der er daarlig bund over det hele, langs stranden i Ny Hellesund, beviser at der er opstaat store spræker i grundmurerne i de hus som staar ned til sjøen, og ikke sæt saa langt ind paa land at de har faat fast fjell at ligge paa. Folk i Ny Hellesund paastaar, at naar store skuder gaar gjenem sundet, "sobber" de i muddere paa bunden og fører det saaledes lit efter hvært væk, og grunden siger da ud i sundet igjen, og der opstaar svære sønkninger under tiden.
Bryggens vestre del kunde blive liggende paa fjeld, som ligger ca. 8 fod under alm vand stand, men den kan ikke trækkes saa langt vest, at hele bryggen blir liggende paa fjeld, paa grund av at fjelda stikker her saa høit op, at baadene faar ikke legge til eller snu. Det vilde saaledes være forbundet med store vanskeligheder at bygge en sten eller stenpillar brygge paa denne grund paa grund av den store forskel i grundens beskafenhed. Den ene ende vil muligens i tidernes løb give efter for bryggens tyngde og belastning, mens den andre staar godt paa faste fjeldet. Desuden vil det blive et meget kostbart arbeid at bygge stenbrygge her, paa grund av alt det dykkerarbeidet som nødvendigvis maa til. En stenbrygge vil her koste ca. kr. 45.000. Jeg tillater meg derfor at foreslaa at der bygges en hængebrygge, som bestaar av en staalramme, som boltes fast til fjeldet og som videre blir hængende i jernbarduner. Til selve bryggedække tenkes benyttet dækket av "Lydia". Jeg har undersøkt dette, og fundet det ganske godt og brukbart.
Bryggen er beregnet til at bære 900 Kg. pr. kvadratmeter, og alle staalbjelker og barduner beregnet med 4 dobbelt sikkerhed. Denne brygge vil koste Kr. 6000. Der hvor bryggen nu er planlagt er den eneste plass som er brugelig i Ny Hellesund; andre plasser er der saa trankt at baaderne faar ikke snu, ellers er der saa alt for stor strøm for en baad at lægge til. Om strømforholderne er der konferert med hr. Kaptein Larsen, som fører det lokale dampskib
"Søgne", og elles sjøfolk der omkring."
Havnestyret vurderte anbefalingen,
men styret hadde ikke tilstrekkelig med penger.
Den 3. mars 1921 skrev derfor styreformannen Emil Magnus Langfeldt til havnedirektøren i Christiania: "Det paatænkte Bryggeanlæg hersteds er fremdeles udsat, meget i paavente af prisfald paa Material og Arbeidsløn, men ogsaa paa grund af den herskende Pengeknaphed. I tilfælde af det blir besluttet at udføre Anlægget, vil vi være taknemmelig for all mulig assistanse."
Frakteskuten "Maria Berner" ble både båtbrygge og danseplass
Resultat ble at frakteskuten "Maria Berner" ble brukt som brygge for rutebåtene fra mars 1923 og inntil Vilhelm Krags Brygge ble bygget i 1939. "Marie Berner" var en gang Stavangers vakreste skute. Den hadde tilhørt Søren Berner og var hans "Hjerteskude" oppkalt etter hans frue. Det var en gammel Rio-farer, og den var så fin at den kunne henge i kirken, ble det sagt.
Det gikk 15 år før det ble tatt et nytt initiativ til enfastlandsbrygge. I mellomtiden var "Marie Berner" og Ovesens krambu samlingssted når frakteskøyten "Gandal" kom fra Kristiansand ca kl. 16.30. Post og matvarer ble trillet inn i krambua. Det var en hektisk halvtime. Men etter at folk hadde fått sin avis og mat, ble det igjen stille på dampskipsbryggen. Det hendte imidlertid at "Marie Berner" ble brukt som danseplass. Det kunne skje når det om kvelden kom ungdom med båt fra Høllen og de tok seg en svingom på dekket på "Marie Berner".
Frakteskipet "Maria Berner" som brygge og underholdingslokale ved Monsøya
Krags Minde - Ny brygge i Ny-Hellesund.
Der er efter hva meddeles oss opnevnt følgende byggekomité for Krags Brygge i Ny-Hellesund: Tollopsynsmann J. Tønnessen, handelsmann A. Ovesen, los T. Langfeldt, skipsreder F. Langfeldt, direktør J. Andresen.
Bidrag kan sendes: Kreditbanken for Sørlandet og bladets ekspedisjon. De er allerede ydet bidrag fra utenbysboende på tilsammen kr. 1500."
Den 31. januar 1939 fortalte Johannes Tønnessen til Fædrelandsvennen at det til da var kommet inn 2000 kroner og at bryggen vil komme på omkring 8000 kroner dersom den skal ligge der hvor "Marie Berner" lå. Men hvis bryggen ble lagt litt lenger øst antok han at det kunne komme på omkring 4000 kroner. Tegninger utarbeidet av overingeniør Andresen, var sendt til entreprenørfirma Høyer-Ellefsen som skulle foreta økonomiske beregninger.
Da Søgne kommune bevilget 2500 kroner i et møte 22. april 1939 var kostnadene beregnet til kr. 6000. Komiteen hadde til da samlet inn 3000 kroner. Et forslag fra Årstøl i herredsstyret om å henstille til kontraktøren å benytte fagfolk fra Søgne om noen meldte seg, falt mot 4 stemmer.
Etter dette herredsstyremøtet fant ordfører Tarald Eg ut at bryggen burde bygges i kommunens navn og at kommunen burde feste tomten fra Staten ved Tollvesenet som eide grunnen hvor Vilhelm Krags Brygge skulle ligge. Da dette ble behandlet i herredsstyremøte 17. juni 1939, var både tollopsynsmann Johannes Tønnessen og fylkesmann Hagbarth Lund til stede. Det fremkom at det beste og billigste sted å legge bryggen, var på fjellskrenten mellom tollbua og kjøpmann Torbjørn Ovesen. Ovesen hadde avgitt en erklæring hvoretter han vederlagsfritt avga grunn til brygge og en 2 1/2 meter bred adkomstvei.
Festeavgiften ble kr. 1.- pr. år og festetiden 60 år. Bryggen var også tenkt som et minne om den store sørlandsdikteren Vilhelm Krag og skulle derfor hete Vilhelm Krags Brygge. Etter disse opplysningene ble den foreslåtte festekonkontrakt med Staten enstemmig vedtatt. Ordfører Eg ble bemyndiget til å bringe saken i havn og motta bryggen når den var ferdig.
Festekontrakt mellom Søgne kommune og Staten ble undertegnet 26. juni 1939. Bryggen ble bygget av entreprenørfirmaet Høyer-Ellefsen, og en av bryggearbeiderene uttalte etterpå: "Jeg har vært 20 år i Amerika og vært med på å bygge en rekke brygger, men en så sterk og helt igjennom solid brygge som denne, har jeg ikke sett før." I fjellveggen bak bryggen ble innrisset etter Preben Krags tegning: "Vilhelm Krags Brygge, 1939." Den 19. august ble det folkefest med omkring 1000 deltagere i Ny-Hellesund.Bryggen ble overlevert til ordfører Eg. Tolloppsynsmann Johannes Tønnessen, ordfører Eg og fylkesmann Lund talte og det falt mange godord. Dramatikk ble det også. Ordfører Eg kom til å ta et skritt for mye bakover på bryggen og falt i sjøen. Som var vanlig i denne tiden ved slike anledninger, var herrene i sin fineste skrud med flosshatt på toppen. Det første de forskrekkede gjestene så komme opp fra sjøen etter Egs fall, var derfor hans flosshatt. Tønnessen sørget imidlertid for at festen fikk en fin avslutning. Han arrangerte en stilfull og enkel supé for en de innbudte.
I 1941 ble ovennevnte tekst forgylt av maler Hultmann som ikke tok betalt for arbeidet. Det var heller ikke mye å betale med. Det kom inn 6160 kroner og det var bare kr. 24,50 igjen i kassa da alle regninger var betalt.
