Så lenge det har bodd mennesker i uthavnene og langs kysten i Søgne har de mer eller mindre livnært seg av fisk, reker, hummer, krabbe og annen sjømat. Samtidig har det alltid vært forbundet med fare å være på sjøen. Og det er hvilke konsekvenser denne fare har hatt både for de sjøfarende og for de som har bodd i en av våre mange kystkommuner, denne boken handler om.

I flere av sjøforklaringene som ble avholdt etter forlis eller havarier, forteller overlevende detaljert om dramatiske og tragiske hendelser. Uten dagens navigasjonsmuligheter, uten motor, uten værvarsling, med dårlige kart, uten fyrlykter og søjmerker og uten noen form for kommunikasjon med omverdenen, var de sjøfarende prisgitt værforholdene.

Sjøforklaringer, bergingsforretninger og rettstvister gir viktig informasjon om sjulykker og skader

Ogs ved skader som ikke var så store at det var nødvendig med bergingshjelp, men likevel var så betydelige at skipperen hadde behov for en attestert beskrivelse av hvorledes skaden hadde oppstått, ble det innlevert sjøprotest og/eller holdt sjøforklaring. Dette trengte han som dokumentasjon overfor reder og/eller forsikringsselskap og befraktere. Det som kommer fram i sjøforklaringer og rettssaker i forbindelse med forlis og havarier, er med på gi et mer fyldig bilde av de utfordringer skippere og deres mannskap, loser, redere og offentlige myndigheter har hatt stri med.

Jeg har funnet informasjon om 60 forlis og 34 havarier fra The Mystrious Hulk som forliste i andre halvdel av 1400-tallet til motorskipet O. Larsens forlis i 1970. Av fartøyene var 47 norske og 43 utenlandske mens nasjonaliteten til fire vrak er ukjent. De utenlandske fartøyene fordeler seg med 12 fra Tyskland/Preussen/Danzig, 8 fra Sverige, 7 fra Danmark, 5 fra England, 5 fra Nederland, 2 fra Finland, 1 fra Frankrike, 1 fra Irland, 1 fra Island og 1 fra Russland. Det var i alt 78 seilfartøy, 7 dampskip og 9 forskjellige typer motorfartøy. Det eldste dampskipsforliset skjedde i 1888 og det eldste forliset med et motorfartøy fant sted i 1922.

Forlisene og havariene fordeler seg med 3 på 1400-tallet, 3 på 1600-tallet, 21 på 1700-tallet, 6 i 1. halvdel og 39 i 2. halvdel av 1800-tallet og 22 fra 1900 til 1970.
Ved 41 forlis, 1 antatt totalforlis og 16 havarier omkom 198 personer og 373 personer ble reddet. Ved 2 forlis og 3 havarier omkom alle, men antall omkomne er ikke kjent. Ved 6 totalforlis og 12 havarier ble alle reddet, men antall reddede er ikke kjent. Ved 10 totalforlis og 3 havarier er det ingen informasjon om omkomne eller reddede.

De to farligste områdene i Søgne skjærgård er rundt Ballerskjærene/Ballastskjærenesom med sine 14 store og sm skjær treffende blir kalt skjærgårdens tanngard, og omkring øygruppen Songvår som består av Songvår, Kubbøya, Ravnøya og Hellersøya der Songvår fyr står. Det er stor variasjon i tilgjengelig informasjon om de enkelte forlis og havarier. Referatene fra sjøforklaringene, bergingsaksjonene og rettssakene på 1700-tallet er vesentlig mer utførlige enn senere referater.

Når kjente personer i Kristiansand eller Mandal har vært involvert i et forlis eller havari, eventuelt som tjenestemann eller kjøper av vrak, har jeg fortalt litt om disse spesielt i notene.
Flere tvister om bergingslønn og tollernes arbeid for påse at varer fra havarerte skip ikke ble smuglet i land noe som ikke alltid lyktes blir også beskrevet. Likeledes tyveri fra vrak.
Spesielt i dårlig vær er det viktig at kaptein eller los ikke er beruset, men det kunne hende.

Losyrket har vært et meget farefullt yrke 

helt til ut i det 20. århundre

I århundrer har losene, ofte med livet som innsats, søkt redde fartøy i havsnød. De mange heltedåder som tusener av loser har gjennomført i forbindelse med forlis og havarier langs vår lange kyst, kan ikke vurderes høyt nok. Jeg beskriver etableringen av og virksomheten i Ny-Hellesund losoldermannskap fra begynnelsen av 1700-tallet, og har prøvd å få med navnene på så mange som mulig av dem som har hatt det slitsomme og farefulle arbeidet med lose tusener av fartøy i Søgne skjærgård. Det er i alt 177 loser som har vært ansatt i Ny-Hellesund losoldermannskap eller stasjonert ved Ny-Hellesund losstasjon fra begynnelsen av 1700-tallet til 1965. De som stod i loshyttene på Monsøya og Kapelløya eller var på toppen av Helgøya for se om det var fartøy som trengte hjelp, og i all slags vær løp ned til losbåten sin og prøvde komme først ut til den som trengte los. Vinterstid hendte det at de måtte dra losbåten over isen ut gjennom Innergabet til åpent vann i Olavsundet før de kunne sette seil.

Losyrket har i århundrer vært et risikofylt yrke. Hvor mange loser i Ny-Hellesund losoldermannskap som mistet livet på jobb før århundreskiftet 1799/1800, er ikke kjent. Deretter har jeg en god oversikt. I første halvdel av 1800-tallet omkom 24 loser mens de var i tjeneste, mens seks omkom fra 1850 til Ny-Hellesund losoldermannskap ble lagt inn under Kristiansand losoldermannskap i 1890. I tillegg omkom tre lossønner sammen med sine fedre. Ny-Hellesund losstasjon ble imidlertid ikke nedlagt før i 1965, og ingen loser som var stasjonert der fra 1890 til 1965, omkom i tjeneste. Fra 1800 til 1965 var 100 loser ansatt i Ny-Hellesund losoldermannskap eller stasjonert ved Ny-Hellesund losstasjon. Nedgang i antall omkomne loser fra 1850 har det vært ogs i resten av Norge.

Bedre losskøyter og større krav til losenes utdannelse har i tillegg til ovennevnte utvikling medvirket til dette. Det har ført til at vi i dag har et så effektivt losvesen som ingen kunne drømme om for 300 år siden. Det å være los er i dag heller ikke så slitsomt som det var tidligere. Det bør derfor nevnes at i tillegg til de 30 losene som omkom i tjeneste på 1800-tallet var det 17 loser som i perioden 1830 til 1900 måtte slutte på grunn av sykdom eller svekket syn. Dette skyldes i de fleste tilfeller losarbeidet.

Berging av vrak eierforhold, bergingslønn og auksjoner

I over 1000 år har det vært bestemmelser om eierforholdet til vrak og vrakgods.Da kong Harald Hårfagre (ca. 850 - ca. 931) tilegnet seg odelen, tok han også" jura regalia" til "alt herreløst eller jordfundet gods og til vrag, som drev ind på kysterne" på samme måte som han ifølge Egils saga tilegnet seg kongelige rettigheter til "alt land, bygd og ubygd, og jamvel sjøen og vatna".

Ifølge Den eldre Gulatingsloven skulle alt vrakgods eller havvrak uten kjent eier tilhøre kongen.
Vi finner samme bestemmelse igjen i Magnus Lagabøters Landslov av 1274: "Alt vrak, som ræker i almenning, det eier kongen."

I kong Fredrik IIs sjørett, forordning av 9. mai 1561, står det at embedsmenn, borgermestere, fogder, strandfogder og beboere langs kysten er pliktig til hjelpe til med berging av skip og vrakgods.

"Lensmanden met de bæste mend, der udi egnen ere, eller borgermestere oc raad" skulle bestemme bergeølnn.
Over 100 år senere i kong Christian Vs Norske Lov av 4. april 1687 står det at amtmennene og fogdene skulle ha med strandinger og berging gjøre når skipperen og hans mannskap trengte hjelp. Det er litt mer detaljerte bestemmelser enn i kong Fredrik IIs sjørett om bergelønn som nå amtmannen "med de bedste Mænd der udi Egnen ere", skulle fastsette. Den som fant herreløst vrak i åpen sjø kunne nå beholde halvparten av verdien selv. Den andre halvdelen skulle kongen ha. Forsøk på å unndra kongen dette ble vurdert som tyveri og straffet deretter. Loven kom også med de første lovbestemmelser i tilknytning til forskjellige typer havarier og saksbehandling av sjørettssaker.

I en forordning av 21. mars 1705 Om Forhold med strandede Skibe og Gods står det: "Saasnart noget Skib er strandet, skal Amtmanden eller den næste Kgl. Amtsbetient udi det District, hvor Strandingen er Skeet, paa Kongens Vegne strax og uden Ophold skarp lade inqvirere i de næst omliggende Bygder og Pladser, for at faae endelig Kundskab, paa hvad Maade Skibet er strandet, og hvor dets Folk ere afblevne, hvilken Inqvisition skal leveres i Forvaring hos Stiftamtmanden til Efterretning i sin Tid."

Det var straffbart fjerne noe fra funnstedet før dette var klarert med amtmannen eller hans fullmektige og tollbetjenten. Etter hvert ble det losoldermannen som ble amtmannens fullmektig.
Den første vrakloven, "Lov om Stranding og Vrag", kom i 1894. Den er endret mange ganger, og i 2015 er det politiet som har de oppgaver amtmennene og losoldermennene hadde når det gjelder vrak og vrakgods.

Forlis og havarier som inntektskilde

Bergingsaksjoner, bergingsforretninger, sjøforklaringer, sjøettssaker og auksjoner av vrak, vrakgods og last kunne gi arbeid til mange i Ny-Hellesund og til offentlige personer. For losene kunne bergingsarbeidet vre en god biinntekt. Huseiere i Ny-Hellesund skulle ha betaling for leie ut lokaler der vrakgods og last ble lagret og der auksjonene kunne holdes. Gjestgiveriene hadde inntekter av kost og losji til tilreisende i forbindelse med bergingsaksjonene, sjørettene og auksjonene. Blant disse var offentlige personer som skulle ha betaling for sine tjenester og "laugrettemændene"som sjørettene og fikk betaling for det.Det finnes ikke noen utredning om hvilken betydning de samlede inntekter fra arbeid i tilknytning til bergingsarbeid, sjøretter og auksjoner kunne ha for et lite samfunn som Ny-Hellesund, men flere av beskrivelsene jeg har funnet fra 1700-tallet, viser at det kunne være betydelige inntekter for bergerne.

Amtmennene, fogdene, sorenskriverne i Mandals sorenskriverdynasti, lensmennene og tollerne tok seg ogs godt betalt. Deres lønninger var lave, og mange var avhenging av å få betaling for sine tjenester. Mange søeforretninger kunne gjøre et embete godt. Sorenskriverne hadde det sjøforklaringer, sjørettssaker og bergingsforretninger. De "finder altid Drift og Fornøjelse til fine Forretninger", skrev amtmann Peder Holm som klaget på de dårlige lønningene for amtmenn og fogder.

Andre som kunne tjene på havarier, var kjøpmenn, redere og reparasjonsverft i Kristiansand og Mandal som kjøpte skipsvrak.

Livet i Søgne skjærgråd som et mikrobilde av livet langs hele norskekysten

De 60 totalforlisene og 34 havariene og de mange omkomne i Søgne skjærgård utgjr bare en brøkdel av tusener av skipsulykker og omkomne langs norskekysten gjennom århundrene. Dette var en del av kystbefolkningens hverdag.I 1875 tilhørte 63 av 192 hellesundere losfamilier. I mine bøker Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie, De gamle fortøyningsfestene i Ny-Hellesund og fortøyningsmetodenes historie og Fra seilskuter til motorfartøy har jeg skrevet om disse øyboerne.
Denne boken gir innblikk i det farefulle livet som på flere måter har berørt de av øyboerne som hadde sitt yrke på havet og deres familier. Losene kunne tjene litt ekstra ved redningsaksjoner og utleie av sine hus til lagring av last og vrakgods og auksjonering av dette, men når de var ute i stormfullt vær, var deres familier engstelige og led både følelsesmessig og økonomisk når ektemannen, faren eller sønnen omkom på havet.

Tilsvarende har forlis og havarier engasjert og berørt befolkningen langs hele kysten fra syd til nord.
Denne boken gir innblikk i det farefulle livet som på flere måter har berørt de av øyboerne som hadde sitt yrke på havet og deres familier. Losene kunne tjene litt ekstra ved redningsaksjoner og utleie av sine hus til lagring av last og vrakgods og auksjonering av dette, men når de var ute i stormfullt vær, var deres familier engstelige og led både følelsesmessig og økonomisk når ektemannen, faren eller sønnen omkom på havet.
Tilsvarende har forlis og havarier engasjert og berørt befolkningen langs hele kysten fra syd til nord.
                                                         
Kompetanseutvikling gjennom flere hundre år har gjort ferdselen til sjøs mye sikrere

Bedre utdannelse og bedre fartøy, bygging av fyr og varder, innstallering av sjømerker og lanterner, utvikling av ekkolodd og telegrafi, maritim VHF-radio og radar, AIS kartplotter og bedre kart herunder elektroniske kart samt bruk av GPS-enheter, værvarsling, bølge- og havstrømvarsling og redningstjeneste har etter hvert gjort det sikrere ferdes på søjen.Flere av disse tiltakene kom på 1900-tallet og medvirket til en sterk reduksjon av antall forlis og havarier. Dette er omtalt i kapittel 6 der jeg også fremhever at utfordringene fremover er å få alle eiere av de over 700 000 fritidsbåtene i Norge til skaffe seg nødvendig kunnskap for å ferdes på sjøen.  

Illustrasjoner, språk og stedsnavn

Litt av utviklingen fra 1600-tallets seilfartøy til 1900-tallets motorskip vises ved tegninger og fotos av akvareller og malerier, både av omtalte og ikke omtalte fartøy.

Flere av forlis- og havaribeskrivelsene er meget dramatiske. Fotos av malerier av Dag Einar Alfsen og Ivan Storm Juliussen illustrerer eksempler på slike dramaer.

I de mange sitater fra eldre, transkriberte dokumenter kan både språk og bokstavering variere avhengig av tidsperiode og hvor nyaktig skriveren har vært. Jeg har valgt gjengi originaldokumentene bokstavrett.

De fleste lokale stedsnavn er i Søgne kommune, noen er i den østre del av Mandal kommune og noen er i vestre del av Kristiansand kommune.

Takk

Innsamlingen og transkriberingen av dokumenter som er grunnlaget for denne boken, startet i 1990-årene i et samarbeid med Hans Petter Madsen i Norsk Forlishistorisk Forening. Jeg takker ham for et meget godt samarbeid. Uten den hjelpen jeg har fått av ham, hadde ikke dette blitt noen bok.En spesiell takk for god hjelp gjennom flere år også til Steinar Monsen i Søgne Dykkerklubb. Videre takker jeg for meget god hjelp av:

• Erling Skjold, Norsk Skipsvrakarkiv

• Jo van der Eynden, Lindesnes Fyrmuseum

• Per Gisle Galen, Dag Nvestad og Morten Reitan, Norsk Maritimt Museum

• Steinar Hansen i Kystverket, Havne-og farvannsavdelingen, Sr-st

• Jon Albretsen og Lars Asplin, Havforskningsinstituttet

• Else Reither, Kartverket Kristiansand

• Bernt Rolf Almedal, Kvadraturen Skolesenter i Kristiansand

• Lokalhistoriker Jostein Andreassen

• Ingeborg Jungling Gundersen, enke etter dykker Georg J. Gundersen (1925-2007)

Dag Einar Alfsen, Per Alsaker, Erik Bakkevig, Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum, Brevik Historielag,Stein Erik Dagsland, kunstmaler Gunnar Eikli, kunstmaler Ivan Storm Juliussen, Karmsund folkemuseum og Haugesund rederiforening, fotograf Tore Knutsen, fotograf Arve Lindvig, Ingrid Juell Moe, Redningsselskapet, Norsk Skipsfartshistorisk Selskap og fotograf Christian Skauge takkes for imøtekommenhet med tillatelse til bruke deres bilder.
Som ved mine tidligere studier har jeg også denne gang fått meget god hjelp av de ansatte ved Statsarkivet i Kristiansand.
Sist, men ikke minst, en spesiell takk til min kone Eva for korrekturlesing og gode råd.
Jan G. Langfeldt
Ski, mars 2015.

Boklansering fant sted 7. mai 2015 på kultursenteret Søgne Gamle Prestegård.

Anmeldelser

Norsk Skipsfartshistorisk Selskaps tidsskrift "Skipet" nr. 2. 2015:
"Jan G. Langfeldt
Skipsforlis og -havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård
Format: 24 x 25 cm, 230 sider, rikt illustrert
Utgiver: Vest-Agder Museet, Kristiansand.

Søgne skjærgård strekker seg omtrent fra Vestergabet - vestre innseiling til Kristiansand - til søndre Udvår og Tånestangen på grensen til Mandal. Sentralt i dette farvannet på gode 9 sjømil er tettstedet Høllen og uthavnen Ny-Hellesund. Det er på sistnevnte sted Jan G. Langfeldt har sin familietilknytning og som tidligere har resultert i Ny-Hellesunds historie og skipsbygging i Høllen.
I sin nyeste bok har han gått inn på forlis og havarier, slik han i guttedagene hadde hørt fortalt og som han senere har brukt mange år på å finne ut mer om. Dette er det blitt en pen bok på 230 sider av, i form av inngående beskrivelser av 60 forlis og 34 havarier fra 1400-tallet frem til 1970-årene.
Men boken er egentlig mye mer. Den handler for en stor del om generelle forhold, om utvikling av lostjeneste og sjøsikkerhet, navigasjonsutdanning og sjømerker, som både går på den nasjonale utvikling og på lokale forhold.
Boken er lagt opp med et innledningskapittel om losing, deretter tar den forlis og havarier kronologisk i 100-årsbolker med tynde på 1700- og 1800-tallet og færre ulykker på 1900-tallet. Et siste kapittel går på tiltak for sjøsikkerhet. I registerdelen er det fakta om samtlige forlis og kildelisten er omfattende.
Kvartformatet har gitt muligheter for god bruk av illustrasjoner. Her er er gode kart, stedsbilder, skutemalerier og skipsbilder, dessuten generelle illustrasjoner, forsterket av Ivan Storm Juliussens dramatiske forlisskildringer.
Boken bygger på rikholdige fakta, fra sjøforklaringer, rettssaker mv, som er satt om til spennende historier. Men til tross for fakta og drama blir boken en kulturhistorisk beretning; hvordan det var å leve og seile i et kystsamfunn på Sørlandet gjennom skiftende tider.
Dag Bakka jr. "

******************

Morgenbladet.no 10. juli 2015.
"Ny bok om forlis
Skipshistorie er spennende. Den nye boka Skipsforlis og havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård tar for seg det mest spennende av alt - forlisene. Boken utgis av Vestagdermuseene, og den omhandler altså sydspissen av Norge. Første del er en punktvis oppramsing av skip som gikk ned: Det var natt, sterk storm og dårlig sikt da kaptein Bergman fra Åbo med skonnerten "Haabet" styrte mot land med losflagget på fortoppen den 27. desember 1838.
Siste del inneholder diskusjoner og reportasjer om nyere arbeid for sikkerhet til havs.
Perfekt lesestoff på turen med snekka i sommer."

        *****************

Fædrelandsvennen 12. august 2015 - Viten

"Farlige havstrømmer og et mylder av øyer, holmer og undervannsskjær. Ikke rart at mange sjømenn og loser mistet livet når høst- og vinterstormene satte inn i Søgne skjærgård.
En våt grav i Søgnes skjærgård
Det trengte ikke engang være vind. Strømmene mellom holmene kunne være så sterke at store seilskuter havarerte selv i vindstille vær. Uten vind kunne ikke skipene navigere.
Jeg har funnet informasjon om 60 forlis og 34 havarier i Søgne skjærgård, like fra "The Myserious Hulk" på 1400-tallet. og fram til motorskipet "O.Larsen"s forlis i 1970. Ved 42 av forlisene og 16 av havariene omkom i alt 198 mennesker, mens 373 ble reddet, forteller Jan G. Langfeldt. Han har nylig skrevet boka "Skipsforlis og -havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård".

Redningsmennene var i stor grad losene. Fra etableringen av losoldermannskapet i Ny-Hellesund i 1721 til forflytningen til Kristiansand i 1965 hadde 177 loser stått og skuet i langkikkerten etter skip.

Det var et svært farefullt yrke. Bare fra 1800 til 1890 omkom hele 30 loser! Det er losene som er heltene i denne boka, sier Langfeldt.

At det ble nettopp ham som Vest-Agdermuseet ønsket å ha med i sin nye bokserie Kulturhistoriske refleksjoner ny viten, er ingen tilfeldighet.
Den første Langfeldt i Norge het Johan Langenfeldt og fikk bevilgning som gjestgiver i Ny-Hellesund i 1698. Slekten holdt seg der i flere hundre år, forteller han.
Langfeldt begynte med å gi ut en slektskalender. Deretter en bok om slektens historie og Ny-Hellesunds historie. Seinere kom bøker om gamle fortøyningsfester og om skipsverftene i Ny-Hellesund og Høllen. Og da hadde Langfeldt fått så mange opplysninger om forlis i skjærgården at det bare måtte bli en bok til!

DET FAREFULLE LIVET

Helt fram til 1721 kunne hvem som helst vere los. Da vedtok kong Fredrik IV etableringen av et losvesen i Norge. Og Nicolay Langefeldt, sønn til Johan, ble utnevnt til losoldermann i Ny-Hellesund.

Losyrket ble en viktig geskjeft. I 1801 bodde det 12 losfamilier Monsøya. Disse familiene representerte 86 av øyenes 113 beboere! Og losene fikk godt ord å seg. En kjent, tysk geolog, baron Christian Leopold von Bach, besøkte Ny-Hellesund i 1808 og skrev: "Losene er ypperlige mennesker. I sine sterke, mektige båter seiler de langt ut på havet. De skyr ingen fare og venter ikke på rop fra skipene for å føre dem mellom klippene."

MED KAFFE TIL LOSKONENE

Men arbeidet var farlig. Mange satte livet til. Sjøkaptein Peder Norden Sølling introduserte tidlig på 1800-tallet en ny og sikrere losbåt enn de tradisjonelle åpne båtene. Den hadde dekk og vannpumpe. Uheldigvis skjedde et par forlis med disse "Sølling-båtene" så losene var svært skeptiske til dem.

Den ene av disse ulykkene skjedde 7. januar 1843. Da omkom Ommund Nicolaisen Langefeldt og sønnene Augustinius og Johan Petter på 21 og 17 år. Dette var ett av de føorste forlis med losskøyter som ble omtalt i pressen. I Kristiansands Stiftavis og Adressekontors Efterretninger het det fire dager etter:

"Atter er en Lodsskøyte bleven borte fra Ny-Hellesund - lods Ommund Nicolaisen Langefeldt gik den 7de om Morgen tilsøes med 2nde af sine Sønner, og efter hvad man formoder, er han ved Middagstid bleven borte omtrent et par Miil af Land". Avisen påpekte imidlertid at uskikken med å la storluken stå åpen uten tvil hadde bidratt meget til ulykken.
Sølling ga seg forøvrig ikke og dro rundt og delte ut kaffe til loskonene! Han hadde også med seg plakater der det under en tegning av en åpen båt sto: "Armod og voldsom død" og under tegningen av en båt med dekk stod: "Velstand og naturlig død".

Og etter hvert fikk han gjennomslag. For å være losenke var ikke lett. Riktignok kom en enkepensjon i 1805, men kvinnene måtte likevel ofte gifte seg pa nytt for å holde nøden fra døren. Enkelte giftet seg opp igjen både fem og seks ganger etter hvert som mennene forsvant på sjøen.Døvstum snakket svensk

Men opp i all denne elendigheten la oss bringe en pussig historie. Høsten 1822 omkom de to losbrødrene Besse (29) og Henrik Askildsen Tysnes (27). Det vil si: De forsvant. Besse var døvstum, og det gikk rykter om en døvstum mann som hadde dukket opp i Trondheim. Kunne det være Besse?

Besse ble sendt sørover og innlemmet i familien på Trysnes. Men mange var skeptiske. De husket Besse som en kraftig kar med lyst hår. Her kom det en mann som var liten av vekst og som ikke var særlig båtvant. Det virket ikke som han var kjent i skog og mark heller. Men foreldrene var fornøyd, de hadde fått sin sønn tilbake. I kirkeboka står det: "gjenfunden og er levende".

Så viste det seg at alt var humbug. Da "søsteren" Susanne giftet seg, fikk den "døvstumme" for mye å drikke og begynte å snakke. Og han snakket svensk! Det hjalp ikke at "Besse" påsto at han hadde fått talegavene tilbake etter å ha blitt hjerneoperert i Sverige. Det hele endte med arrestasjon.

EN HOLK FRA ESTLAND

I boka har Langfeldt tatt for seg alle de forlis og havarier man kjenner i Søgne skjærgård.
Over 50 av disse tilfellene har ikke vært publisert tidligere. Og dette er ikke en bok bare om forlisene og havariene, men også om hvordan de påvirker hele livet i disse lokalsamfunnene, sier han. Det var sjøfolk som skulle tas hånd om, det var last som skulle berges.
Det såkalte Langøyvraket, som ble oppdaget i 1984, er det eldste vrakfunnet i åpen sjø. Farkosten ved Langøya var restene av et hanseatisk handelsfartøy, en holk eller kogg, på reise fra Estland med korn, kobber, kalkstein og mynter. Blant vrakrstene ble det faktisk funnet en stein der en tegning av skipet var risset inn.

Vraket er tidfestet til å være fra 1480 + - 20 år. Dette er et av de eldste vrak som er funnet i saltvann i Norge. Området er  fredet av Miljøverndepartementet. En av steinhellene er satt opp som minnesmerke i Høllen. 

Dette er et av de eldste vrak som er funnet i saltvann i åpen sjø  i Norge

De mange kalksteinhellene var kanskje ment for St. Pauls-katedralen som var under bygging på denne tiden. Og hvordan man vet at skipet kom fra Estland? Jo, inne i stiene ligger fossiler av slekten Leptelloidea. En fossiltype som bare fins i det nordlige Estland.

Veivet med revolver

Langfeldts bok er full av dramatiske episoder. Som da barken "Adolph Werner" kom opp mot norskekysten i en orkan 14. oktober 1874. Skipet var på veifra Grimsby til Malmø med kull. Los og bonde Johan Olsen fra Randesund losstasjon oppdaget barken med losflagget oppe og dro ut.

Det viste seg at kaptein Carl Duchow, som stod ved roret, var beruset. For å redde de som var ombord, mente Johan Olsen det var nødvendig å forlate skuta. Men Duchow viftet med en revolver og forbød mannskapet å gå fra borde.

Etter hvert kom de seg imidlertid om bord i storbåten, alle unntatt kapeinen, styrmannen og en båtsman. Også styrmannen ville gå i livbåten, men kapteinen satte revolveren i brystet på ham. Styrmannen slo den vekk, men det hele endte med at "Adolph Werner" drev vestover og støtte på Ballerskjærene der den forsvant. Var det fremdeles folk ombord?
Fra land hadde to menn fulgt med og så at de tre gikk ned i en liten båt som støtte fra barken. Men en kraftig stormbyge gjorde at de mistet den lille båten av syne. Den dukket aldri opp igjen.

Det er så mangt som kan fortelles. Som historien om jakten "Aurora" av Haugesund som forliste på ett av Ulevskjærene på selve julaften 1880. Kaptein C. Amundsen og hans mannskap på fem klamret seg til vraket i 15 timer mens over bølgene vasket over dem. Da losbåten kom var de ganske forfrosne. Men kapteien hadde klart seg bra. Han hadde nemlig på seg en nyvinning, en spesiell "oljetrøye" fra Sunds Fabrik i Haugesund som han hadde tredd på seg som en kåpe. Dette hadde hindret vannet i å trenge inn.

Og vi kan nevne den finske steameren "Savonmaa" som forliste ved Kneblingholmen i tett snødrev og orkan- kast i 1937. Losstasjonen i Ny-Hellesund ble forsøkt kontaktet, men telefonlinjen var brutt i uværet. Hele besetningen på 26 mann omkom. Da de ble stedt til hvile, fulgte 4000 mennesker kistene, og seremonien ble sendt over NRK.
Noe av lasten var små snurrebasser i tre. Og - ved et makabert sammentreff - gravsteiner. 150 av dem ble hentet opp og ble seinere brukt til mange graver i distriktene, forteller Langfeldt.

Den store trafikken gjorde at det ble mange forlis i Søgne-skjærgården. Så da Stortinget til slutt vedtok å bygge Songvår fyr i 1887, hadde man mast om dette i flere år gjennom avisene, sier Langfeldt.

Med mange sjømerker langs leia og sonar, ekkolodd og radar omord i motorskipene er forholdene blitt helt anderledes både for sjøfolk og loser. En ny og sikrere tid hadde begynt.

Fakta

Losene

• De første regler om losvirksomhet i Norge finner vi i Magnus Lagabøters landslov av 1274.

• Her kalles losen for leidsogumadr, det vil si "mannen som gir utsagn om leden". Losen skulle ha en halv mark sølv for strekningen Trondheim-Tøsnsberg i tillegg til mat og drikke.

• Kong Fredrik II kom i 1561 med en forordning om losplikt og erstatningsansvar for losen dersom fartøyet han loset, ble skadet på grunn av hans forsømmelse og udyktighet.

• Kong Fredrik IV godkjente i 1720 en resolusjon med forslag til losvesen i Norge.

• Det første losoldermannskap i Ny-Hellesund kom på plass våren 1721.

• Ny-Hellesund losoldermannskap ble nedlagt i 1890, men losstasjonen ble opprettholdt til 1965.

• Eldar Langfeldt hadde sin siste losing fra Ny-Hellesund losstasjon 29. juli 1965. Etter dette ble han overført til Kristiansand losstasjon.

Kilde: "Skipsforlis og -havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård" av Jan G. Langfeldt. Utgitt av Vest-Agder museet.

Jostein Blokhus."
Fire bilder fra boken som ble gjengitt i anmeldelsen, er ikke vist her.
*****************

Boksalg
Boken koster kr. 349 og kan kjøpes i følgende butikker:

• Berge Libris, Markensgt. 21, Kristiansand.

• Birting Libris, Markensgt. 16, Kristiansand

• Kristiansand museum, Vigeveien 22B, Kristiansand. Norli, Kirsten Flagstads vei 32, Vågsbygd. Norli, Sørlandssenteret, Kristiansand.Norli, Tangvall, Søgne.

• Notabene, Amfi Vågsbygd Senter, Kristin Flagstads vei 5/6, Vågsbygd.

• Mandal museum, Store Elvegate 5/6, Andorsgården, Mandal.

• Salvesen Libris, Store Elvegate 32,Mandal.

• VIVO bokhandel, Markensgt. 42, Kristiansand.

Boka kan også bestilles fra Vest-Agder-museet. Kontakt Ellen Foss: 

******************